Mike Oldfield University
Lise's home page
Mail to webmaster
Site map
Ommadawn.dk
Original/Oldfieldian source: Harald Hougaard, Lise Andreasen (as transcriber).

Semester assignment spring 1982,
Harald Hougaard

Transcribed, summer 1997
Original spelling and translation mistakes
Certain headlines added
Times (measured from Ommadawn CD, regular) added
Lise Andreasen

A musical analysis of Mike Oldfield's "Ommadawn" with special attention to part 1.

Contents:

1. Introduction [page 1]
2. Oldfield's background [page 2]
3. "Ommadawn" [page 3]
4. Musical analysis [page 6-16]
5. Sources [page 17]

Also here:

Partiture of "Ommadawn" (Harald Hougaard 1982)
Schematic outline of "Ommadawn" (Harald Hougaard 1982)

Tape:

1. Mike Oldfield, "Ommadawn" Part I
2. Mike Oldfield, "Ommadawn" Part II
3. Terry Riley, Excerpt from "A rainbow in a curved air" 1971
4. Mike Oldfield, Excerpt from "Tubular Bells" 1973
5. Kevin Ayers, Oldfieldsolo from "June 1" 1974
6. Mike Oldfield, Theme from "Hergest ridge" 1974
7. David Bedford, "King Aeolus" ("The Odyssey" 1976)
8. Philip Glass, "North Star" 1977

The next bit in Norwegian
If you want to find the bits already translated, search for the word "English".

1. Indledning.

Hensikten med denne oppgaven er å forsøke å få en dypere forståelse av Mike Oldfields musikstykke "Ommadawn". Dette verket har en ganske spesiell interesse for meg. Det var en av de første platene jeg kom til å lytte mer seriøst på. Jeg ble fasinert av den spesielle stemningen i musikken, og jeg oppdaget etterhvert en mengde raffinerte detaljer. Ennå i dag kan jeg lytte på plata og oppdage nye ting som setter det hele i et nytt lys.

Jeg kommer til å gi en ganske personlig analyse av plata, slik jeg oppfatter den. Det er viktig å presisere, for det kan hende jeg opplever ting som slett ikke var ment fra Oldfields side.

Jeg har bestemt meg for å konsentrere analysen om del 1 (side 1 på plata). Del 2 er også meget interessant, men det blir dessverre ikke tid til å ta seg av denne gang.

Som leseren vil oppdage, følger det et partitur med. [Well, det gjorde der... ed.] Dette må ikke sees på som et fuldstændig nedskrevet partitur, men heller som en referanse og et hjelpemiddel. Grunnlaget for analysen ligger i det musikalske lydbilde på plata.

Det ligger svært mye arbejde bak en slik transkripsjon av plata, og mye må derfor kuttes ut. Det finnes utvilsomt feil i partituret, særlig i partier med mange instrumenter og kompliserte klanger. Mange av disse feilene kan skyldes dårlig lydkvalitet på plata, og selvfølgelig at det rett og slett er svært vanskelig å skille ut et instrument fra alle de andre.

Heldigvis har jeg ikke stått på bar bakke. Jeg skrev til Virgin Music (Oldfields plateselskap) og ba om å få tilsendt et partitur hvis det fantes. Jeg fikk tilsendt et hyggelig brev og notasjon av melodistemmen. Det må karakteriseres som uvanlig sjeldent å bli møtt med en slik velvilje. Det har vært til stor hjælp i arbeidet.

2. Oldfields bakgrunn.

Mike Oldfield er en komponist og musiker det kan være vanskelig å plassere i noen "bås". Han har utviklet en ganske personlig stil. Musikken ble i et TV program annonsert som "myk, melodiøs rock", og det kan på mange måter stemme. Men Oldfield har også mange trekk fra helt andre stilarter. Han er tydeligt inspirert av en del folkemusik, bl.a. irsk og engelsk, og ved et tilfelle også gresk.

Oldfield er også påvirket av såkalt "seriell musikk", en musikalsk genre representert ved bl.a. Terry Riley, Philip Glass og Steve Reich. Et tema, et lite motiv eller en bestemt melodisk figur repeteres om og om på en hypnotisk, suggererende måte. Hør f.eks. på åpningen av "Tubular Bells" (Oldfields første plate), og kanskje også åpningen av "Ommadawn".

Oldfield har også trekk fra klassisk musikk. Komponister som Olivier Messiaen og Frederick Delius er nevnt.

Et av kjennetegnene ved Oldfield er at han spiller nesten alle instrumentene selv. Dette innebærer at han har fullstendig kontroll over det ferdige resultat, og nesten ingen andre musikere å ta hensyn til. Han trenger kanskje ikke en gang skrive ned musikken på noter. Sandsynligvis har han jobbet med et og et instrument av gangen, prøvd seg frem, og hørt hvordan det fungerte.

Oldfields "hovedinstrument" er gitar, og særlig el.gitar. Det er her han viser sin spesielle teknikk.

Oldfield spiller en mengde instrumenter: harpe, elektrisk, klassisk, akustisk og tolvstrengs gitarer, akustisk og elektrisk bass, mandolin, bodhran, bouzouki, banjo, spinett, piano, elektrisk orgel, synthesiser, glockenspiel og en mengde rytmeinstrumenter (tamburin, bjeller, gong o.s.v.)

Mike Oldfield begynte sin musikalske karriere svært ung (15 år gammel) i en folkemusikkduo sammen med søsteren Sally. Det er senere utgitt en plate med opptak fra denne tiden - "Children of the sun". Musikken er enkle folkelige ballader og lignende.

En tid spilte Oldfield som gitarist i en gruppe som kalte seg "Barefeet", men det ble ingen suksess. Senere spilte Oldfield i gruppa "Kevin Ayers and the whole world". Her traff Oldfield David Bedford som har betydd mye for Oldfields musikalske utvikling. Det fortelles at Bedford forærte Oldfield partituret til F.Delius musikkstykke "Brigg fair" som lå nærmest opp til det lydbilde han mente Oldfield søkte etter.

I 1970 syslet Oldfield med planene for et eget musikkstykke - arbeidstittel Opus 1. Han fikk låne en 4 spors båndopptaker og spilte inn en demotape (demonstrasjon). I over et år gikk han fra det ene plateselskap til det andre for å få det utgitt, men ingen hadde tro på at det ville selge. Tilslutt fikk han gitt det ut på et nystartet plateselskap "Virgin music".

25 mai 1973 kom plata "Tubular Bells" ut. Det ble en fantastisk suksess. "Tubular Bells" regnes som Oldfields mest kjente verk. Et utdrag fra plate ble også brukt i filmen "Eksorsisten".

August 1974 ga Oldfield ut oppfølgeren til "Tubular Bells" - "Hergest Ridge". Plata slo ganske godt an, men anmelderne likte den ikke så godt som "Tubular Bells".

Oldfield tok en pause før han begynte sin tredje plate "Ommadawn". En stund jobbet han sammen med D.Bedford, som ga ut egne plater, og på en orkesterversjon av "Tubular Bells". Oldfield fikk bygget et studio i sitt eget hjem, så han fikk sysle med opptak hele tiden.

The next bit in English

3. Ommadawn.

When Oldfield's third album "Ommadawn" hit the market in October 1975, it was the result of almost nine months of preparation and recording.

Oldfield: "I spent a lot of time getting every instrument on it perfect. That's why it took me so long, really. I kept doing each thing until it was perfect, not only emotion and performance wise, but sound wise too. If I hadn't done that you wouldn't have been able to hear half of the things." (Sounds: 31 jan.1976:p.28)
The reviews were mostly positive, and Oldfield says "Ommadawn" is the work he's most satisfied with himself.

"Ommadawn" has a special primary mood. It has many quiet and melodious parts, and it's also full of tension, but the character of the album is always turned inwards or seeking. "Ommadawn" became an emotional matter for Oldfield. It was made at a turning point in Oldfield's life when he decided to break off and seek contact with other people. He moved closer to London. "Ommadawn" was made in a kind of vacuum. The end of part 1 expresses violent tensions, which in the end are released in an outburst of energy. This part is maybe the strongest Oldfield ever made.

A remarkable thing is the use of African drums instead of the usual drums. Traditional rock drums often labels the music, and Oldfield invited an African drum group, "Jabula", to the studio. He listened to them for a whole day, and he decided to use them on "Ommadawn".

All of "Ommadawn" is based on an old English folk tune, a very simple, almost childish melody bit.

The tune opening "Ommadawn" is build around this melody. Oldfield discovered by accident, that this tune can be used as canon as well. He uses this at the end of the album.

All of the tunes on "Ommadawn" are related and are put together into a whole composition.

Oldfield: "I'm more conscious of what's worth recording now and I'm trying to make the material much more related. At the same time I'm attempting to make music that I'd really like to listen to. When I sift through other people's music, there are always bits and pieces that I like and I want to make a whole record like that. I go downstairs and play piano for an hour or two and nothing happens. Then something does, and I needn't have an instrument at hand. Taking walks, for instance, which I do quite a lot, I suddenly discover I'd invented a walking tune, and I've been humming it to myself for the last few walks." (Supplement to Mike Oldfield "Boxed":1976)
The tunes of "Ommadawn" are also related to tunes from Oldfield's earlier albums, e.g. "Hergest Ridge". He also got inspired by David Bedford. These two worked together for a while before "Ommadawn".

The cover.

The cover shows a portrait of Oldfield behind a glass window. It seems to be raining on the window. Water is running down it. Oldfield is looking out at something. The color is blue-green. I get thoughts of loneliness, seeking, a bit melancholy. The back is a blue-green surface. To me the cover expresses a mood, which helps give the music more meaning.

There's also pictures on the inner sleeve. It's a black and white picture of Oldfield sitting alone in a naked nature. Under it are information about which instruments were played and who are playing on the album, where it was recorded and so on.

The back of the inner sleeve is a picture of all those who participated on "Ommadawn" under a tree in rural surroundings, probably near Oldfield's then home in Gloucester.

The title.

It can be interesting to think about the title "Ommadawn". What does "Ommadawn" mean? Nobody knows. The word was invented by one of the female singers during a recording session. People have thought it might mean "amadan", "fool", but Oldfield denies this. The word was chosen because it sounded nice.

Another thing is that the album before this, "Hergest Ridge" (the name of a place close to Oldfield's home), was criticized as being out of place. Maybe Oldfield wanted to avoid a connection with anything special.

I think the title "Ommadawn" builds a mood around the album, a slightly mystical, seeking mood. "Dawn" as in sunrise means hope of something new.

4. Musical analysis

Overview of "Ommadawn":

1. Bars 1 (0:00) - 33 Tune A, a "soft" melodious tune, played on harp. The tune is repeated 4 times. In bar 34 there's a 4 bar transition to the next tune.
2. Bars 37 (1:16) - 51 Tune B, played on stringsynthesizer. The character is more floating.
3. Bars 51 (1:44) - 75 Tune A again, but on classical guitar. The tune is repeated 3 times.
4. Bars 79 (2:43) - 121 Tune B played 3 times. The last 2 times with a solo on electrical guitar.
5. Bars 122 (4:13) - 175 Tune C.
6. Bars 175 (5:55) - 199 Tune D is presented. Notice the small detail motif in the tune.
7. Bars 199 (6:57) - 250 Tune D is played 6 times + 1 small coda. Every time somehow different. This is the merriest part of the album.
8. Bars 251 (8:19) - 272 Tune E, the part of the album, which is most lyrical and "pastoral". In bar 27 a cello plays a small paragraph.
9. Bars 279 (9:26) - 284 Tune E, b on electrical guitar. Much rawer sound.
10. Bars 284 (9:47) - 318 Tune C with solo on electrical guitar.
11. Bars 319 (11:09) - 324 Tune A on electrical guitar + transition to next tune.
12. Bars 338 (11:58) - 345 Tune B on panpipe. Floating mood.
13. Bars 345 (12:28) - 443 Tune B sung. The tune is repeated 7 times, every time changed and developed.
14. Bars 443 (15:49) - 475 Building tension.
15. Bars 475 (16:54) - 521 The climax. The tune A played like canon. Electrical guitar as counter voice.
16. Bars 521 (18:29) - Drum solo - fade out.

This was a rough sketch of the structure of "Ommadawn". Some may argue, that such a fracturing of the music destroys something important, the spontaneous first time experience. A long way I agree, but a structure can also give new experiences. You get "the big picture", and experience the music as a coherent homogenous whole.

Musical analysis

I will now go into further detail with the music, and try to discover what it happening, and how the music is built.

1. Bar 1 (0:00) - 33

The theme opening "Ommadawn" is played on a harp as the melody. If you listen closely, you can hear 3 harps playing the same or octaves apart - one on the right, one on the left and one in the middle.

The theme is two sentences, each 4 bars and together 8 bars. Each sentence can also be split into 2.

The theme can be split into many motifs, appearing again different places on the album.

The accompanying music is awfully simple. The organ (or synthesiezer) plays a slow, repeating figure every 2 bars. The bass is even simpler. The music speaks for itself. Basically there's just the "basic note" (?) and the fifth (fourth below basic note) (g and d).

This theme could be called the main idea in "Ommadawn". It opens the album, and it's easy to sing. It's actually repeated 4 times. Many will claim that's monotous, even boring. You can only say, that Oldfield's music demands something of the listener. You can enter into the music on it's own ground. You have to be drawn in by the character of the music into a monotous, maybe slightly mystical mood.

"There is nothing wrong with repitition if you regard what's being repeated as worth repeating." (Oldfield interview "Boxed")
The basic mood of the theme is a bit special. I experience a mild, rather sad mood. This is in g minor (?), but a speciel minor, with a low "leading note" (?). This has a special effect. Some English folk music has a low "leading note". The melody has a low sixth (the note es), but if you listen to bar 6, you find a very high e. Here we have a second voice on the organ (synthesizer). This gives a strange dorian scale appearance.

Another thing is, that you can also hear a weak organ point on the note d on the organ, and we shall see, that this tone gets a speciel meaning when we change to theme B (bar 33).

The electric guitar heard weakly in the background also has an important function. It varies the music a little by adding a counter voice in certain places. See e.g. bar 17, where we have this small motif.

I've called this motif d. The motif is a bit in the background here. It sounds as if Oldfield added some echo, and like this is the way he made the motif.

This small motif turns out to be a "red thread", showing up different places during the album in variations. It has its source in bar 175, and is one of "Ommadawn"s basic ideas. On the schema the small d motif is a vertical column.

The 4th time theme A is repeated, a certain tension builds. E.g. listen to the bass. Right from the start, a classical acoustic bass is used, to give a soft sound, fitting the rest of the music. In bar 25 an electric bass enters on g, to make the picture more intense. Later, on the 4th repeating of theme A, we get a weak crescendo and intensifying of the organ point on note d, leading to the transition to theme B.

It can be hard to describe the music, so the picture will have to speak for itself.

The transition is several ascending scales mixing in a complicated manner. The harp first plays a g minor scale (bar 34). The organ (or synthesizer) enters with a chromatic scale with triplets (bar 35). The harp enters again with a g minor scale with triplets.

We notice that bar 36 has 3 beats. This makes an effectfull break from the monotous bass rhythm, and makes the music come alive. But most impotantly this makes the chromatic scale on the organ end almost perfectly on the tone a, opening theme B.

We also have to remember the "organ point" on the tone d, which gives the music its special mood and "colour" (?).

You have to wonder how Oldfield made this "organ point". It sounds like a deep female voice, singing "aaaa...". But you can't sing for that long (18 bars), so a tape recorder or some other electronic equipment must have been in use here.

The next bit in Norwegian

2. Takt 37 (1:16) - 51

Tema B er faktisk et ganske interessant stykke musikk. Temaet består av 14 takter. Jeg føler det naturlig å dele temaet i syv enheter, hvor hver enhet består av et nedadgående ters eller kvart- sprang. Den syvende "enheten" føles som en gjentagelse av den sjette. Det gir en svevende asymmetrisk virkning, i motsetning til det symmetriske A-temaet (åtte takter).

Stemningen er ennå mer mystisk og svevende enn tema A. Det er nesten utrolig hvor lite som skal til for å gi denne iendommelige virkningen. Oldfield bruker her kun tre instrumenter, en string høyt oppe i registeret, et orgelpunkt (kvinnestemme) omtrent midt på, og en el.bass dypt nede.

Det melodiske tema er også en av "Ommadawn"s hovedideer. Det kommer igjen senere på plata, særlig i forbindelse med sangen senere på plata (takt 345).

Melodien går svært langsomt, ofte en hel takt pr. tone. Bassen følger et litt spesielt rytmemønster, likevel relativt enkelt.

Harmonisk er B-temaet meget interessant. Avstanden, intervallet mellem tema (string) og bass utgjør oftest dissonanser, mest store toner eller små septimer. Hadde bass og string ligget i et tettere toneleie ville man hørt det med det samme, men fordi det er så stor avstand mellem stemmene høres de mere ut som to selvstendige stemmer.

Intervall: 9 7 9 7 7 5 7 5 7 5 8 5 8 5
Takt: 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50
Enhet: 1 2 3 4 5 6 7

Dette er også med på å gi den svevende stemningen. Vi får ingen følelse av noen fast grunntone før takt 47, der vi "vender hjem" til g- moll.

3. Takt 51 (1:44) - 75

Fra tema B går vi i takt 50-51 direkte over i tema A igjen, men denne gang spilt av klassisk gitar, istedenfor harpe. Faktisk er det to gitarer som vekselvis svarer hverandre i høyre og venstre kanal. Akkompagnentet er også variert, ved at to kvinnestemmer kommer inn og synger den langsomme totakters akkompagnementsfigur. Melodistemmen er litt myket opp, og virker litt mere improvisret med visse rytmiske forandringer.

Temaet spilles 3 ganger. Vi får den samme overgangen til B-tema som i takt 33-37, men nå med klassisk gitar.

4. Takt 79 (2:43) - 121

Det ender over i B temaet igjen, men denne gang med visse forandringer. Orgelpunktet på tonen d "flyttes" til tonen c. Det er en forandring som man kanskje ikke legger merke til ved første gangs gjennomlytning, men den nye liggetonen fungerer like bra som den gamle.

Temaet repeteres 3 ganger, men annen gang kommer en el.gitarsolo i tillegg. Den er referert til oversiktskjema som F. Denne soloen kommer igjen senere på plata, men da i en helt annen kontekst. Soloen er et eksempel på Oldfields el.gitar spill.

Ved tredje gangs temagjentakelse skjer visse forandringer. En gong "slår an" et fyldigere lydbilde. Stringen oktavdobles og gir en "fetere" klang. Det introduseres en ny el.gitar, som er mer i forgrunnen, men det spilles den samme soloen (F). Bassmønstret blir enklere, en jevn puls med bare grunntone pg kvint.

På slutten av temaet (i takt 118) merker vi en spenningsøkning. El.gitaren spiller en oppadgående skalabevegelse. Bassen intensiveres, og i takt 119 kommer en gong inn og skaper spenning. Spenningen utløses i takt 121. Det skjer en modulasjon fra g-moll til f- moll, altså et lite sekund ned. Det må man si er ganske snedig.

The next bit in English

You get the feeling something weird is happening in this transition. If you try to play along with the album (e.g. on guitar) you will dicover that the first bit of "Ommadawn" isn't exactly in g minor and f sharp minor. It's hard to say whether this was planned or was the result of chance when tuning the instruments. Regardless of the reason, Oldfield managed making an exciting transition.

The next bit in Norwegian

El.gitarens oppadgående skalabevegelse takt 119-120 ender på tonen c og vi er over i en ny toneart.

5. Takt 122 (4:13) - 175

De første taktene tjener nærmest som en overgang til det nye temaet i takt 129. Vi legger merke til den raske figurlinjen som "vikler" seg rundt harmoniene. Jeg får assosiasjoner med Smetanas "Moldau" der vi også har en slik ubestemmelig figur. I Smetanas tilfelle skal denne linjen forestille bølgene og strømmene i Moldau. Den er i alle fall med på å skape liv i musikken.

I takt 129 starter tema C, som i tillegg til stringen også dobles av fløyte. Melodien blir dessuten doblet med enda en fløyte som spiller tersen under melodien. Piano er også svakt med. Melodien blir akkompagnert av bass og akustisk gitar, spm spiller en for- og etterslags akkompagnement. Den raske flytende motstemmen dør bort i takt 141.

Det melodiske tema har enkelte steder klare likhetspunkter med tema A. I takt 145 har vi f.eks. dette:

Motivet i takt 145 kan ses på som en omvending av motiv fra tema A.

Motivet i takt 149 er også hentet fra tema A. Man ser tydelig at det er en sammenheng mellom alle temaene på "Ommadawn".

Tema C varer ganske lenge (helt til takt 175).

6. Takt 175 (5:55) - 199

I takt 170 merker man gradvis en viss forandring i teksturen. Det virker som om det forbredes noe som skal komme senere. Bassen spiller på tonen h, og vi merker en viss dissonerende spenning. Og ganske riktig, i takt 175 kommer et motiv vi lett griper fatt i. Vi føler at vi nå har modulert til E-dur, men bassen spiller ennå tonen h, så vi merker ennå en viss dominantisk spenning. I takt 179 setter pauken inn en tremolo på dominanttonen h, og to el.gitarer slår an en "introduksjonssalutt". I tillegg kommer også en fløyte inn i takt 182 og spiller "opptakten" til neste tema. I takt 183 får vi en utløsning av all spenning, og vi "vender hjem" i E-dur. Det står til og med maestoso over notene. Vi merker oss motivet, som nettopp er det spesielle d-motivet. Oldfield tar her i bruk to trompeter i akkompagnementet.

Vi har et ganske fyldig lydbilde. D-temaet består av åtte takter, og det er særlig det spesielle d- motivet som gjennomsyrer temaet. I takt 191 kommer en harmonisk utgave av D-temaet. El.gitaren spiller en solo som består av en slags arpeggiofigur. (Se notebilde.) Oldfield tar i bruk tolvstrengsgitar og flere tremulerende mandoliner i akkompagnementet. På gitaren bruker han en ganske mye brukt akkordrekke. Grepene er sannsynligvis disse:

7. Takt 199 (6:57) - 250

Det gir et ganske fyldig lydbilde. Mot slutten bygges det opp en spenning, og i takt 199 får vi det jeg har kalt den folkemusikkinspirerte delen. Tempo blir satt kraftig opp, og stemningen blir mye lettere. Tema D (dog med visse variasjoner) spilles hele seks ganger, og man skulle tro at det nesten er nødt til å bli kjedelig, men på en fiffig måte greier Oldfield å variere hvert vers. I første "vers" blir melodien spilt av blokkfløyte, bare akkompagnert av piano. Melodien er bygget på det spesielle d-motivet, men med visse utfyllingstoner. Det er også et vist slektskap til a-motivet.

Harmonisk kan man sette strukturen opp slik:

E: T T Ds Ds S D T Ds Ts Ts Ds Ds S S D D T T
Takt: 199 200 201 202 203 204 205 206
1 2

Temaet består egentlig av to identiske "setninger", bare med forskjellige harmonier. Annen setning harmoniseres med Ts.

2.vers - Piano går ut, og klassisk gitar og klassisk akustisk bass settes inn i akkompagnementet. Melodistemmen blir doplet av en mandolin. Stemningen føles litt bløtere.

3.vers - Gitaren setter inn med et mere markert akkompagnement, og melodien spilles mer staccato. I takt 222 får vi en "fiffig" modulasjon over til A-dur. Legg merke til den nedadgående skalabevegelse i gitaren. Det er som om vi "stuper" inn i neste vers.

4.vers - Nå blir lydbildet mere intenst. En el.bass setter inn med en grunntone - kvint akkompagnement. Under det hele har vi en tamburin som forsterker virkningen.

5.vers - Her settes en motstemme til temaet inn i gitaren, og muligens også et tangentinstrument. Den glir fint inn i melodien.

6.vers - Lydbildet blir fursterket med en string i akkompagnementet. En benjo kommer inn og forsterker motstemmen. Her får musikken tale for seg selv.

Syvende gangs temagjentakelse har mer funksjon som en coda. Motstemmen overtar melodien. I takt 247-249 har vi en ganske bemerkelsesverdig kadens.

A: S D Tsv
247 248 249

Kadensen ender i fiss-dur. Det kan man si er en ganske overraskende kadens.

I takt 249 har denne platesidas eneste generalpause, dog kun to fjerdedels pauser.

8. Takt 251 (8:19) - 272

I takt 250 introduseres tema E, og nå skjønner vi hvorfor vi hadde den spesielle kadensen i taktene før. På denne måten får vi en mykere overgang mellom temaene. Det nye temaet går i fiss-dur. Man kan undres over hva Oldfield planla først, den overraskende kadensen eller tonearten i temaet etter.

Tema E er kanskje "Ommadawn"s roligste og mykeste parti. Temaet spilles av harpe, som gir en bløt klang. Akkompagnementet består av harpe, blokkfløyte og sang. Sangstemmen synger et tema som minner om durvariant av det opprinelige folketemaet som er grunnlaget for hele "Ommadawn".

Vi merker oss den lyse fløyten som spiller en slags fuglekvidring. Det forsterker den milde "pastorale" stemningen.

Temaet spilles tre ganger. Andre gang kommer en ekstra harpe inn og spiller et slags ekko av temaet. Det fungerer fint.

Ved tredje gangs temagjentakelse skjer visse forandringer i understemmene. Vi får en spenningsøkning ved oppadgående skalabevegelser, og lydbildet intensiveres.

I takt 272 setter celloen inn et eget lite avsnitt i fire takter. Temaet har tydelig "slektskap" med A-temaet.

Motiv fra: a5' a4' a5' a4'
Takt: 272 273 274 275

Celloen gjør seg bra på plata. Den har en myk og følsom klang som passer bra inn i musikken. Samtidig med celloen slår bassen an tonen fiss, som vi føler har en viss dominantisk spenning. Legg også merke til harpens oppadgående skalabevegelse, som er med på å skape en framdrift.

Lydbildet er meget fyldig, og det finnes en del detaljer som nesten drukner i musikken. F.eks. kan man svakt i bakgrunnen høre en spinett som spiller en arpeggiofigur.

9. Takt 276 (9:26) - 284

Dette cellomellemspillet varer bare fire takter og bassens dominantspenning utløses en kvint ned. Vi er tilbake i E-temaet, men denne gang med el.gitar i melodistemmen. Understemmene er enkle. Bassen spiller et slags orgelpunkt på grunntonen fiss, og orgelet (evt. synthesiser) spiller en liggetone på kvinten. Et klokkespill krydrer det hele. Her er lydbildet så fyldig at det er vanskelig å høre hva som skjer.

10. Takt 284 (9:47) - 318

I takt 284 får vi et ganske bratt rykk over i neste tema. Her viser Oldfield sin spesielle spilleteknikk på el.gitar. Understemmene består av orgel (synthesiser) og bass. De afrikanske trommene kommer her inn for første gang. Orgelet spiller et tema vi kjenner igjen fra før, nemlig tema C. Bassen spiller et spesiellt rytmemønster. Hele dette partiet fra takt 284 til takt 318 er egentlig ganske spennende rytmisk. Omtrent midt i temaet er det et parti hvor det skjer en del taktforandringer. Jeg har ennå ikke greid å analysere det.

11. Takt 319 (11:09) - 324, 12. Takt 338 (11:58) - 345

Vi skal legge merke til motivet i taktene 316 og 317. Her har vi en trangføring av det lille d- motivet. Harmonisk er vi innom h-dur som leder oss over i neste tema i e-moll. Her kommer A- temaet igjen, spilt av el.gitar. Temaet blir gjentatt to ganger. Stemningen er "råere" enn på begynnelsen av "Ommadawn". I takt 334 får vi en firetakters overgang til neste tema. Det skjer en gradvis ritarando mot slutten. Bassen er ganske kraftig med. Mellomspillet ender over i B-tema for panfløyte. Dette partiet tjener som en forbredelse for temaet som kommer i takt 345. Stemningen er ganske svevende. Mot slutten merker man en spenningsøknng. Bassen kommer inn med en oppadgående skalabevegelse.

13. Takt 345 (12:28) - 443

I takt 345 begynner sangtemaet. Tempoet øker, og trommene kommer inn med et nokså monotont akkompagnement. Stemmene synges av Sally Oldfield, Bridget St.John og Clodagh Simonds. Sally Oldfield er som man vel kan gjette søsteren til Mike Oldfield.

The next bit in English

We recognize the tune sung, it's tune B. The sound is very monotonous, just song doubled by a string synthesizer. The tune is made up of 7 "units", and is repeated 7 times. You may wonder whether Oldfield was conscious about this, maybe trying to make "Ommadawn" a bit mysterious. The number seven was a very special number, a magical number. In some religions seven is a holy number.

The next bit in Norwegian

Teksten i temaet er det vanskelig å få noe ut av. Den lyder:

AB YUL ANN-I IDYAD AWT EN YAB NA LOG A TOC NA AWD TAW MAY ON OMMADAWN EGG KYOWL OMMADAWN EGG KYOWL......

Slik står teksten skrevet i notene jeg fikk tilsendt. Denne teksten er en lydskrift av et sjeldent språk - kornisk. Det er ikke mulig å finne ut nøyaktig hva det betyr. Mange av ordene lar seg ikke forklare. Man tror at noe av teksten betyr: "Jeg kommer syngende med...". Ordet "Ommadawn" er det ingen som forstår. (Jeg lot en språkforsker kikke på det.)

Oldfield sier: "I don't like words, much, in songs, unless they're folksongs. I can't stand rockwords. They make me cringe. I never listen to the words of any rocksong. I have a big block against them for some reason. My speech is playing the guitar, or playing instruments. I can say things of equal validity as any words." (Tekst fra boka "Tubular Bells".)
Temaet gjentas syv ganger, og for hver gang skjer det en viss utvikling. Første gang lyder det temmelig primitivt. Vi har bare sang og trommeakkompagnement. Annen gang kommer xylofon inn som akkompagnement. Den spiller et spesielt rytmemønster. Vi skal legge merke til panfløyten som kommer inn med jevne mellomrum gjennom alle disse temagjentakelserne. Den gir en ekstra spiss på lydbildet.

I tredje gjentakelse kommer også harpe og klassisk gitar med. Vi får en omformning av A- temaet som legger seg fint oppå B-temaet. I fjerde gjentakelse toner klassisk gitar ut, og el.gitar fortsetter med en omformning av D- temaet, som vesentlig består av det spesielle d- motivet. I takt 397 får vi også et innslag av gitarsoloen, (F)-tema.

I alle disse taktene (fra 372 til 400) ser vi at vi på en måte har en miniatyrutgave av alle de viktigste temaene på "Ommadawn". Hadde ikke vært for disse stemmene ville det hele blitt temmelig monotont. Der skjer hele tiden en utvikling. I takt 401 overtar en synthesiserstemme for el.gitaren, og spiller en harmonisk figur. Omformer man den til harmonier, vil det bli følgende akkord:

g#m6 f#m6 f#m9 G6 G6maj7 f#m6 f#m6 osv.
Takt: 401 403 405 407 409 411 413

14. Takt 443 (15:49) - 475

Harmonisk er altså temaet forskjellig fra det vi hadde på begynnelsen på plata. Det skjer en intensivering av både tema og akkompagnement de tre sidste gjentakelsene. I takt 393 kommer klassisk gitar og introduserer det jeg har kalt "spenningsopphopningsdelen". Trompeten kommer inn og spiller lange toner. Bassen og trommene "dundrer" løs på een tone (f#). Vi merker en dominantisk spenning. Klassisk gitar er med og utfyller lydbildet med utfyllingstoner som glir inn i harmoniene. En stålstrengsgitar akkompagnerer det hele. Harmonisk befinner vi oss i fiss-moll. Oldfield holder spenningen veldig lenge. I takt 459 får vi oss nok en omgang. El.gitaren kommer inn og spiller en solo. Temaet er hentet fra (F) (takt 93). Dette temaet passer like godt inn her. Oldfield sier i et intervju at hele dette partiet skildrer innestrengt frustrasjon, som til slutt ender i en energisk utløsning.

15. Takt 475 (16:54) - 521

Spenningen når sitt høydepunkt i takt 474. Vi er innom bidominanten, og det leder over i giss- moll. Vi skal legger merke til takt 475 som kanskje er "Ommadawn"s absolutte klimakt. El.gitaren spiller her det spesielle d-motivet.

Vi får så A-temaet som spilles energisk både på piano, stringsynthesiser og glockenspiel. Bassen spiller et energisk akkompagnement. Det er ene enorm forskjell fra første A-temaet i begynnelsen av "Ommadawn". Oldfield bruker her A-temaet som en kanon, med tema-innsats hver fjerde takt. Første gang spiller alle tre instrumenter unisont, men takt 479 begynner stringen på nytt. Piano fortsetter på tema. Klokkespillet spiller en mellomting mellom de to stemmene. Ved tredje innsats begynner pianoet på nytt og spiller de fire første taktene av temaet. Bassen går i et forrykende tempo.

Vi legger merke til el.gitaren i takt 482. Også her bruker Oldfield det lille d-motivet som utfyller lydbildet på en genial måte. El.gitaren overtar etter hvert føringen, og A-temaet forsvinner.

16. Takt 521 (18:29) -

I takt 490 kommer kvinnestemmene inn, og synger det harmoniske underlag for A-temaet. El.gitaren kutter det hele i takt 520 med en hvinende gitarsolo. Vi sitter tilbage med de afrikanske trommene som langsomt toner ut.

Oldfield sier at avslutningen av side en er det han er mest fornøyd med. Her har han lykkes i å uttrykke det han vil. Denne avslutningen har en energi og intensitet som nagler en fast i lytterstolen.

"The end of the first side of "Ommadawn" is the sound of me exploding from my mother's vagina." (Oldfield, Melody Maker 14.Apr.1979, s.32)

Konklusion

"Ommadawn" er et sammenhengende stykke musikk. Alle temaene har noe felles som på en måte binder dem sammen. Utgangspunktet for hel plata er, som tidligere nevnt, den gamle engelske folketonen. Det skjer en videreføring og utvikling av det tematiske materiale gjennom hele plata. Oldfield er en mester i å binde sammen forskjellige temaer.

Ser en på "Ommadawn" som en helhet, slår det en hvor allsidig og variert den er, til tross for de uendelige gjentakelsene. "Ommadawn" utrykker mange stille, myke stemninger, men den har også voldsomme partier. Den har partier med enkle iørfallende melodier, men den har også flere svevende temaer. Den har helt akustiske "folkelige" partier, og den har partier preget av elektroniske instrumenter og synthesiser.

5. Kilder:

Oldfield, Mike: "Boxed", Virgin Records V Box 1. Albumvedlegg.
Palmer, Tony: "All you need is love - Populærmusikkens historie", side 299-307.
"Tubular Bells" by Mike Oldfield. New York, Wise publ. 1974, side 5-13. Text written by Karl Dallas.

Avisartikler:
Melody Maker. Nov. 25, 1978, s.43: "This is the year of the expanding man".
Melody Maker. Dec. 29, 1978, s.7: "Boy genious not broke shock".
Melody Maker. Apr. 14, 1979, s.32: "The greatest tour he ever sold".
Sounds. Jan. 31, 1976, s.28: "Investigation of a citizen above suspicion".
Sounds. Dec. 2, 1978, s.30: "The nu(de) Mike Oldfield".

Mike Oldfield. Konsert i England 1981. Fjernsynsopptak fra konserten og intervju med Mike Oldfield.
"Ommadawn". Notasjon av melodistemmen. Virgin Music publ. 1975.