Mike Oldfield University Lise's home page Mail to webmaster Site map Ommadawn.dk

Semesteroppgave vår 1982,
Harald Hougaard

Skrevet ind, sommer 1997
Originale stavefejl
Visse overskrifter tilføjet
Tider (målt ud fra Ommadawn CD, regular) tilføjet
Lise Andreasen

En musikalsk analyse av Mike Oldfields "Ommadawn" med særlig vækt på del 1.

1. Innledning [side 1]

2. Oldfields bakgrunn [side 2]

3. "Ommadawn" [side 3]

4. Musikalsk analyse [side 6-16]

5. Kilder [side 17]

Vedlegg:

Partiturtranskripsjon av "Ommadawn" (Harald Hougaard 1982)
Skjematisk oversikt over "Ommadawn" (Harald Hougaard 1982)

Kasett:

1. Mike Oldfield,	"Ommadawn" Part I
2. Mike Oldfield,	"Ommadawn" Part II
3. Terry Riley,	Utdrag fra "A rainbow in a curved air" 1971
4. Mike Oldfield,	Utdrag fra "Tubular Bells" 1973
5. Kevin Ayers,	Oldfieldsolo fra "June 1" 1974
6. Mike Oldfield,	Tema fra "Hergest ridge" 1974
7. David Bedford,	"King Aeolus" ("The Odyssey" 1976)
8. Philip Glass,	"North Star" 1977

1. Indledning.

Jeg kommer til å gi en ganske personlig analyse av plata, slik jeg oppfatter den. Det er viktig å presisere, for det kan hende jeg opplever ting som slett ikke var ment fra Oldfields side.

Jeg har bestemt meg for å konsentrere analysen om del 1 (side 1 på plata). Del 2 er også meget interessant, men det blir dessverre ikke tid til å ta seg av denne gang.

Som leseren vil oppdage, følger det et partitur med. [Well, det gjorde der... ed.] Dette må ikke sees på som et fuldstændig nedskrevet partitur, men heller som en referanse og et hjelpemiddel. Grunnlaget for analysen ligger i det musikalske lydbilde på plata.

Det ligger svært mye arbejde bak en slik transkripsjon av plata, og mye må derfor kuttes ut. Det finnes utvilsomt feil i partituret, særlig i partier med mange instrumenter og kompliserte klanger. Mange av disse feilene kan skyldes dårlig lydkvalitet på plata, og selvfølgelig at det rett og slett er svært vanskelig å skille ut et instrument fra alle de andre.

Heldigvis har jeg ikke stått på bar bakke. Jeg skrev til Virgin Music (Oldfields plateselskap) og ba om å få tilsendt et partitur hvis det fantes. Jeg fikk tilsendt et hyggelig brev og notasjon av melodistemmen. Det må karakteriseres som uvanlig sjeldent å bli møtt med en slik velvilje. Det har vært til stor hjælp i arbeidet.

2. Oldfields bakgrunn.

Oldfield er også påvirket av såkalt "seriell musikk", en musikalsk genre representert ved bl.a. Terry Riley, Philip Glass og Steve Reich. Et tema, et lite motiv eller en bestemt melodisk figur repeteres om og om på en hypnotisk, suggererende måte. Hør f.eks. på åpningen av "Tubular Bells" (Oldfields første plate), og kanskje også åpningen av "Ommadawn".

Oldfield har også trekk fra klassisk musikk. Komponister som Olivier Messiaen og Frederick Delius er nevnt.

Et av kjennetegnene ved Oldfield er at han spiller nesten alle instrumentene selv. Dette innebærer at han har fullstendig kontroll over det ferdige resultat, og nesten ingen andre musikere å ta hensyn til. Han trenger kanskje ikke en gang skrive ned musikken på noter. Sandsynligvis har han jobbet med et og et instrument av gangen, prøvd seg frem, og hørt hvordan det fungerte.

Oldfields "hovedinstrument" er gitar, og særlig el.gitar. Det er her han viser sin spesielle teknikk.

Oldfield spiller en mengde instrumenter: harpe, elektrisk, klassisk, akustisk og tolvstrengs gitarer, akustisk og elektrisk bass, mandolin, bodhran, bouzouki, banjo, spinett, piano, elektrisk orgel, synthesiser, glockenspiel og en mengde rytmeinstrumenter (tamburin, bjeller, gong o.s.v.)

Mike Oldfield begynte sin musikalske karriere svært ung (15 år gammel) i en folkemusikkduo sammen med søsteren Sally. Det er senere utgitt en plate med opptak fra denne tiden - "Children of the sun". Musikken er enkle folkelige ballader og lignende.

En tid spilte Oldfield som gitarist i en gruppe som kalte seg "Barefeet", men det ble ingen suksess. Senere spilte Oldfield i gruppa "Kevin Ayers and the whole world". Her traff Oldfield David Bedford som har betydd mye for Oldfields musikalske utvikling. Det fortelles at Bedford forærte Oldfield partituret til F.Delius musikkstykke "Brigg fair" som lå nærmest opp til det lydbilde han mente Oldfield søkte etter.

I 1970 syslet Oldfield med planene for et eget musikkstykke - arbeidstittel Opus 1. Han fikk låne en 4 spors båndopptaker og spilte inn en demotape (demonstrasjon). I over et år gikk han fra det ene plateselskap til det andre for å få det utgitt, men ingen hadde tro på at det ville selge. Tilslutt fikk han gitt det ut på et nystartet plateselskap "Virgin music".

25 mai 1973 kom plata "Tubular Bells" ut. Det ble en fantastisk suksess. "Tubular Bells" regnes som Oldfields mest kjente verk. Et utdrag fra plate ble også brukt i filmen "Eksorsisten".

August 1974 ga Oldfield ut oppfølgeren til "Tubular Bells" - "Hergest Ridge". Plata slo ganske godt an, men anmelderne likte den ikke så godt som "Tubular Bells".

Oldfield tok en pause før han begynte sin tredje plate "Ommadawn". En stund jobbet han sammen med D.Bedford, som ga ut egne plater, og på en orkesterversjon av "Tubular Bells". Oldfield fikk bygget et studio i sitt eget hjem, så han fikk sysle med opptak hele tiden.

3. Ommadawn.

Oldfield: "I spent a lot of time getting every instrument on it perfect. That's why it took me so long, really. I kept doing each thing until it was perfect, not only emotion and performancewise, but soundwise too. If I hadn't done that you wouldn't have been able to hear half of the things." (Sounds: 31 jan.1976:s.28)

"Ommadawn" har en spesiell grunnstemning. Den har mange rolige og melodiøse partier, og den er også full av spenning, men det er hele tiden noe litt innadvendt eller søkende over karakteren på plata. "Ommadawn" ble for Oldfield en veldig emosjonell sak. Den ble laget ved et skillepunkt i Oldfields liv da han bestemte seg for å bryte opp å komme mer i kontakt med andre mennesker. Han flyttet nærmere London. "Ommadawn" ble laget i et slags vakuum. Slutten på side 1 uttrykker voldsomme spenninger som til slutt blir utløst ved et utbrudd av energi. Dette partiet er kanskje det sterkeste Oldfield noen gang har laget.

En ting som er bemerkelsesverdig er bruken av afrikanske trommer istedet for vanlig slagverk. Tradisjonelt rockeslagverk setter ofte musikken i en bås, og Oldfield inviterte en afrikansk trommegruppe "Jabula" til studio. Han hørte på dem en hel dag, og han bestemte seg for å bruke dem på "Ommadawn".

Hele "Ommadawn" er basert på en gammel engelsk folkemelodi, en ganske enkel, nesten barnlig melodistubb.

Alle temaene på "Ommadawn" har et visst slektskap og er føyd sammen til et helt verk.

Oldfield: "I'm more conscious of what's worth recording now and I'm trying to make the material much more related. At the same time I'm attempting to make music that I'd really like to listen to. When I sift through other people's music, there are always bits and pieces that I like and I want to make a whole record like that. I go downstairs and play piano for an hour or two and nothing happens. Then something does, and I needn't have an instrument at hand. Taking walks, for instance, which I do quite a lot, I suddenly discover I'd invented a walking tune, and I've been humming it to myself for the last few walks." (Vedlegg til Mike Oldfield "Boxed":1976)

Platecoveret.

På innercoveret er det også bilder. Det er et svart-hvitt bilde der Oldfield sitter alene ute i en nokså naken natur. Under står skrevet opplysninger om hvilke instrumenter som blir spilt, og hvem som er med på plata, hvor den er innspilt o.s.v.

Innercoverets bakside viser et bilde av alle som er med på "Ommadawn" samlet under et stort tre i litt landlige omgivelser, sannsynligvis ved Oldfields daværende hjemsted i Glouchester.

Tittelen.

En annen ting er at Oldfields forrige LP "Hergest Ridge" (navnet på et sted i nærheten av Oldfields hjemsted), ble kritisert for å være helt malplassert. Oldfield ville kanskje unngå at tittelen ble forbundet med noe spesiellt.

Jeg synes tittelen "Ommadawn" bygger opp rundt en stemning på plata, en litt mystisk, søkende stemning. "Dawn" betyr daggry, et håp om noe nytt.

4. Musikalsk analyse.

Dette var en grov skissering av "Ommadawn"s oppbygning. Noen vil kanskje si at en slik oppstykning av musikken ødelegger noe viktig, nemlig den spontane førstegangsopplevelsen. Jeg kan langt ut være enig, men en strukturering kan også gi nye opplevelser. Man får en oversikt over musikken, og opplever den som en sammenhengende homogen helhet.

Musikalsk analyse

1. Takt 1 (0:00) - 33

Temaet består av to setninger, fire takter hver og tilsammen åtte takter. Hver setning kan også deles i to.

Akkompagnementet er svært enkelt. Orgelet (eller synthesiser) spiller en langsom repititiv figur annenhver takt. Bassen er kanskje enda enklere. Lydbildet får tale for seg selv. Stort sett er det bare grunntone og kvinten (g og d).

Temaet må kunne sies å være "Ommadawn"s hovedide. Det åpner plata, og det har en ganske lett sangbar melodikk. Dette temaet blir faktisk gjentatt hele fire ganger etter hverandre. Mange vil kanskje hevde at dette blir svært monotont i lengden, og kanskje dermed kjedelig. Man kan slå fast at Oldfields musikk krever noe av lytteren. Man kan gå med på musikkens egne premisser. Man må la seg rive med av musikkens karakter over i en monoton, kanskje litt mystisk stemning.

"There is nothing wrong with repitition if you regard what's being repeated as worth repeating." (Oldfield intervjo "Boxed")

En annen ting er at det også høres et svakt orgelpunkt på tonen d i orgelet, og vi skal se at denne tonen får en ganske spesiell betydning ved overgangen til tema B (takt 33).

El.gitaren som høres svakt i bakgrunnen har også en viktig funksjon. Den varierer musikken litt ved å sette til en motstemme på enkelte steder. Se f.eks. takt 17, hvor vi har dette lille motivet.

Dette lille motivet viser seg å være et slags gjennomgangsmotiv som dukker opp ved forskjellige steder på plata i forskjellige variasjoner. Det har sin kilde i temaet som kommer i takt 175, og er en av "Ommadawn"s grunnideer. På den skjematiske oversikten er det lille d-motivet referert til som en loddrett søyle.

Ved fjerde gjentakelse av tema A skjer en viss spenningsmessig utvikling. Hør f.eks. på bassen. Helt fra begynnelsen er det brukt en klassisk akustisk bass (mass med tverrbånd), for å gi en mykere klang, som står bedre til resten av musikken. I takt 25 kommen en el.bass inn med tonen g, for å intensivere lydbildet. Senere i fjerde repitisjon av tema A får vi en svak crescendo og intensivering av orgelpunktet på tonen d, som leder fram mot overgangen til tema B.

Det kan være vanskelig å beskrive musikken, så lydbildet får tale for seg.

Overgangen består av flere oppadgående skalaer som "blandes" sammen på en raffinert måte. Harpen spiller først en g-moll skala (takt 34). Orgelet (eller synthesiser) kommer inn med en kromatisk oppadgående med triolbevegelse (takt 35). Harpen kommer inn enda en g-mollskala med triolbevegelse.

Vi legger merke til at takt 36 faktisk har tre taktslag. Det gir et virkningsfullt brudd på den ellers monotone bassrytmen, og er med på å gjøre musikken mer "levende". Men mest av alt gjør denne trefjerdedelstakten at den kromatiske skalaen i orgelet nesten perfekt ender på tonen a, som åpner tema B.

Vi må også få med orgelpunktet på tonen d, som er med på å gi musikken dens spesielle stemning og klang farge.

Man kan lure på hvordan Oldfield har fått til dette orgelpunktet. Det høres ut som om en dyp kvinnestemme synger "aaaa...". men så lenge er det umulig å holde en tone (hele 18 takter), så det må være bruk av båndoptaker eller andre elektroniske hjelpemidler.

2. Takt 37 (1:16) - 51

Stemningen er ennå mer mystisk og svevende enn tema A. Det er nesten utrolig hvor lite som skal til for å gi denne iendommelige virkningen. Oldfield bruker her kun tre instrumenter, en string høyt oppe i registeret, et orgelpunkt (kvinnestemme) omtrent midt på, og en el.bass dypt nede.

Det melodiske tema er også en av "Ommadawn"s hovedideer. Det kommer igjen senere på plata, særlig i forbindelse med sangen senere på plata (takt 345).

Melodien går svært langsomt, ofte en hel takt pr. tone. Bassen følger et litt spesielt rytmemønster, likevel relativt enkelt.

Harmonisk er B-temaet meget interessant. Avstanden, intervallet mellem tema (string) og bass utgjør oftest dissonanser, mest store toner eller små septimer. Hadde bass og string ligget i et tettere toneleie ville man hørt det med det samme, men fordi det er så stor avstand mellem stemmene høres de mere ut som to selvstendige stemmer.

Dette er også med på å gi den svevende stemningen. Vi får ingen følelse av noen fast grunntone før takt 47, der vi "vender hjem" til g- moll.

3. Takt 51 (1:44) - 75

Temaet spilles 3 ganger. Vi får den samme overgangen til B-tema som i takt 33-37, men nå med klassisk gitar.

4. Takt 79 (2:43) - 121

Temaet repeteres 3 ganger, men annen gang kommer en el.gitarsolo i tillegg. Den er referert til oversiktskjema som F. Denne soloen kommer igjen senere på plata, men da i en helt annen kontekst. Soloen er et eksempel på Oldfields el.gitar spill.

Ved tredje gangs temagjentakelse skjer visse forandringer. En gong "slår an" et fyldigere lydbilde. Stringen oktavdobles og gir en "fetere" klang. Det introduseres en ny el.gitar, som er mer i forgrunnen, men det spilles den samme soloen (F). Bassmønstret blir enklere, en jevn puls med bare grunntone pg kvint.

På slutten av temaet (i takt 118) merker vi en spenningsøkning. El.gitaren spiller en oppadgående skalabevegelse. Bassen intensiveres, og i takt 119 kommer en gong inn og skaper spenning. Spenningen utløses i takt 121. Det skjer en modulasjon fra g-moll til f- moll, altså et lite sekund ned. Det må man si er ganske snedig.

Man får likevel følelsen at et eller annet mystisk skjer akkurat i overgangen. Dersom man prøver å spille sammen med plata (f.eks. gitar) vil man oppdage at første del av "Ommadawn" faktisk ikke spilles nøyaktig g-moll og fiss-moll. Det er vanskelig å sie noe om dette merkelige fenomenet var planlagt på forhånd eller om det var resultat av tilfeldigheter i stemningen av instrumenter. Men uansett årsak har Oldfield lykkes å skape en spennende overgang.

El.gitarens oppadgående skalabevegelse takt 119-120 ender på tonen c og vi er over i en ny toneart.

5. Takt 122 (4:13) - 175

I takt 129 starter tema C, som i tillegg til stringen også dobles av fløyte. Melodien blir dessuten doblet med enda en fløyte som spiller tersen under melodien. Piano er også svakt med. Melodien blir akkompagnert av bass og akustisk gitar, spm spiller en for- og etterslags akkompagnement. Den raske flytende motstemmen dør bort i takt 141.

Det melodiske tema har enkelte steder klare likhetspunkter med tema A. I takt 145 har vi f.eks. dette:

Tema C varer ganske lenge (helt til takt 175).

6. Takt 175 (5:55) - 199

Vi har et ganske fyldig lydbilde. D-temaet består av åtte takter, og det er særlig det spesielle d- motivet som gjennomsyrer temaet. I takt 191 kommer en harmonisk utgave av D-temaet. El.gitaren spiller en solo som består av en slags arpeggiofigur. (Se notebilde.) Oldfield tar i bruk tolvstrengsgitar og flere tremulerende mandoliner i akkompagnementet. På gitaren bruker han en ganske mye brukt akkordrekke. Grepene er sannsynligvis disse:

7. Takt 199 (6:57) - 250

Temaet består egentlig av to identiske "setninger", bare med forskjellige harmonier. Annen setning harmoniseres med Ts.

2.vers - Piano går ut, og klassisk gitar og klassisk akustisk bass settes inn i akkompagnementet. Melodistemmen blir doplet av en mandolin. Stemningen føles litt bløtere.

3.vers - Gitaren setter inn med et mere markert akkompagnement, og melodien spilles mer staccato. I takt 222 får vi en "fiffig" modulasjon over til A-dur. Legg merke til den nedadgående skalabevegelse i gitaren. Det er som om vi "stuper" inn i neste vers.

4.vers - Nå blir lydbildet mere intenst. En el.bass setter inn med en grunntone - kvint akkompagnement. Under det hele har vi en tamburin som forsterker virkningen.

5.vers - Her settes en motstemme til temaet inn i gitaren, og muligens også et tangentinstrument. Den glir fint inn i melodien.

6.vers - Lydbildet blir fursterket med en string i akkompagnementet. En benjo kommer inn og forsterker motstemmen. Her får musikken tale for seg selv.

Syvende gangs temagjentakelse har mer funksjon som en coda. Motstemmen overtar melodien. I takt 247-249 har vi en ganske bemerkelsesverdig kadens.

Kadensen ender i fiss-dur. Det kan man si er en ganske overraskende kadens.

I takt 249 har denne platesidas eneste generalpause, dog kun to fjerdedels pauser.

8. Takt 251 (8:19) - 272

Tema E er kanskje "Ommadawn"s roligste og mykeste parti. Temaet spilles av harpe, som gir en bløt klang. Akkompagnementet består av harpe, blokkfløyte og sang. Sangstemmen synger et tema som minner om durvariant av det opprinelige folketemaet som er grunnlaget for hele "Ommadawn".

Vi merker oss den lyse fløyten som spiller en slags fuglekvidring. Det forsterker den milde "pastorale" stemningen.

Temaet spilles tre ganger. Andre gang kommer en ekstra harpe inn og spiller et slags ekko av temaet. Det fungerer fint.

Ved tredje gangs temagjentakelse skjer visse forandringer i understemmene. Vi får en spenningsøkning ved oppadgående skalabevegelser, og lydbildet intensiveres.

I takt 272 setter celloen inn et eget lite avsnitt i fire takter. Temaet har tydelig "slektskap" med A-temaet.

Celloen gjør seg bra på plata. Den har en myk og følsom klang som passer bra inn i musikken. Samtidig med celloen slår bassen an tonen fiss, som vi føler har en viss dominantisk spenning. Legg også merke til harpens oppadgående skalabevegelse, som er med på å skape en framdrift.

Lydbildet er meget fyldig, og det finnes en del detaljer som nesten drukner i musikken. F.eks. kan man svakt i bakgrunnen høre en spinett som spiller en arpeggiofigur.

9. Takt 276 (9:26) - 284

10. Takt 284 (9:47) - 318

11. Takt 319 (11:09) - 324, 12. Takt 338 (11:58) - 345

13. Takt 345 (12:28) - 443

Temaet som synges kjenner vi fra før, nemlig tema B. Lydbildet er ganske monotont, bare unison sang som blir doblet av en stringsynthesiser (orgel). Temaet består av syv "enheter" og gjentas syv ganger. Man kan undres på om Oldfield har gjordt det bevisst, kanskje for å lage litt mystikk rundt "Ommadawn". Tallet syv er jo fra gammelt av et ganske spesiellt tall, et magisk tall. I flere religioner er tallet syv et hellig tall.

Teksten i temaet er det vanskelig å få noe ut av. Den lyder:

AB YUL ANN-I IDYAD AWT EN YAB NA LOG A TOC NA AWD TAW MAY ON OMMADAWN EGG KYOWL OMMADAWN EGG KYOWL......

Slik står teksten skrevet i notene jeg fikk tilsendt. Denne teksten er en lydskrift av et sjeldent språk - kornisk. Det er ikke mulig å finne ut nøyaktig hva det betyr. Mange av ordene lar seg ikke forklare. Man tror at noe av teksten betyr: "Jeg kommer syngende med...". Ordet "Ommadawn" er det ingen som forstår. (Jeg lot en språkforsker kikke på det.)

Oldfield sier: "I don't like words, much, in songs, unless they're folksongs. I can't stand rockwords. They make me cringe. I never listen to the words of any rocksong. I have a big block against them for some reason. My speech is playing the guitar, or playing instruments. I can say things of equal validity as any words." (Tekst fra boka "Tubular Bells".)

I tredje gjentakelse kommer også harpe og klassisk gitar med. Vi får en omformning av A- temaet som legger seg fint oppå B-temaet. I fjerde gjentakelse toner klassisk gitar ut, og el.gitar fortsetter med en omformning av D- temaet, som vesentlig består av det spesielle d- motivet. I takt 397 får vi også et innslag av gitarsoloen, (F)-tema.

I alle disse taktene (fra 372 til 400) ser vi at vi på en måte har en miniatyrutgave av alle de viktigste temaene på "Ommadawn". Hadde ikke vært for disse stemmene ville det hele blitt temmelig monotont. Der skjer hele tiden en utvikling. I takt 401 overtar en synthesiserstemme for el.gitaren, og spiller en harmonisk figur. Omformer man den til harmonier, vil det bli følgende akkord:

14. Takt 443 (15:49) - 475

15. Takt 475 (16:54) - 521

Vi får så A-temaet som spilles energisk både på piano, stringsynthesiser og glockenspiel. Bassen spiller et energisk akkompagnement. Det er ene enorm forskjell fra første A-temaet i begynnelsen av "Ommadawn". Oldfield bruker her A-temaet som en kanon, med tema-innsats hver fjerde takt. Første gang spiller alle tre instrumenter unisont, men takt 479 begynner stringen på nytt. Piano fortsetter på tema. Klokkespillet spiller en mellomting mellom de to stemmene. Ved tredje innsats begynner pianoet på nytt og spiller de fire første taktene av temaet. Bassen går i et forrykende tempo.

Vi legger merke til el.gitaren i takt 482. Også her bruker Oldfield det lille d-motivet som utfyller lydbildet på en genial måte. El.gitaren overtar etter hvert føringen, og A-temaet forsvinner.

16. Takt 521 (18:29) -

Oldfield sier at avslutningen av side en er det han er mest fornøyd med. Her har han lykkes i å uttrykke det han vil. Denne avslutningen har en energi og intensitet som nagler en fast i lytterstolen.

"The end of the first side of "Ommadawn" is the sound of me exploding from my mother's vagina." (Oldfield, Melody Maker 14.Apr.1979, s.32)

Konklusion

Ser en på "Ommadawn" som en helhet, slår det en hvor allsidig og variert den er, til tross for de uendelige gjentakelsene. "Ommadawn" utrykker mange stille, myke stemninger, men den har også voldsomme partier. Den har partier med enkle iørfallende melodier, men den har også flere svevende temaer. Den har helt akustiske "folkelige" partier, og den har partier preget av elektroniske instrumenter og synthesiser.

5. Kilder:

Avisartikler:
Melody Maker. Nov. 25, 1978, s.43: "This is the year of the expanding man".
Melody Maker. Dec. 29, 1978, s.7: "Boy genious not broke shock".
Melody Maker. Apr. 14, 1979, s.32: "The greatest tour he ever sold".
Sounds. Jan. 31, 1976, s.28: "Investigation of a citizen above suspicion".
Sounds. Dec. 2, 1978, s.30: "The nu(de) Mike Oldfield".

Mike Oldfield. Konsert i England 1981. Fjernsynsopptak fra konserten og intervju med Mike Oldfield.
"Ommadawn". Notasjon av melodistemmen. Virgin Music publ. 1975.