Mike Oldfield - Science fiction - Libellus - Lise Andreasen - Etc.
Mike Oldfield University - Searchable discography - Concerts
Analysis - Lyrics, before 1990 - Lyrics, after 1990 - Obscurities/Tech
Tubular Bells - Ommadawn - Flying start - Wind chimes - Tubular Bells 3 - General style
Written - Pictures
Analyse, norsk - Analysis, partly English - Oversikt, norsk - Outline, English
1 - 2 - 3 - 4 - 5
1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8 - 9 - 10 - 11, 12 - 13 - 14 - 15 - 16 - Konklusion - All
 
     

4.1. Takt 1 (0:00) - 33

Temaet som åpner "Ommadawn" spilles av harpe i melodistemmen. Hører man nøye etter er det faktisk hele tre harper som spiller enten unisont eller i oktavavstand - en i høyre kanal, venstre kanal, og midt i lydbildet.

Temaet består av to setninger, fire takter hver og tilsammen åtte takter. Hver setning kan også deles i to.

Temaet kan deles opp i mange små motiviske enheter, som går igjen forskjellige steder på plata.

Akkompagnementet er svært enkelt. Orgelet (eller synthesiser) spiller en langsom repititiv figur annenhver takt. Bassen er kanskje enda enklere. Lydbildet får tale for seg selv. Stort sett er det bare grunntone og kvinten (g og d).

Temaet må kunne sies å være "Ommadawn"s hovedide. Det åpner plata, og det har en ganske lett sangbar melodikk. Dette temaet blir faktisk gjentatt hele fire ganger etter hverandre. Mange vil kanskje hevde at dette blir svært monotont i lengden, og kanskje dermed kjedelig. Man kan slå fast at Oldfields musikk krever noe av lytteren. Man kan gå med på musikkens egne premisser. Man må la seg rive med av musikkens karakter over i en monoton, kanskje litt mystisk stemning.

"There is nothing wrong with repitition if you regard what's being repeated as worth repeating." (Oldfield intervjo "Boxed")

Temaets grunnstemning er litt spesiell. Jeg oplever en mild, litt vemodig stemning. Harmonisk går den i g-moll, men det er en litt spesiell moll, for den har lav ledetone. Dette gir en spesiell virkning. En del engelsk folkemusikk har lav ledetone. Melodien har lav sekst (tonen ess), men hører man etter i takt seks, finner man høyt oppe i registeret tonen e. Vi har her en annenstemme i orgelet (synthesiser). Det gir et merkelig innslag av dorisk skala.

En annen ting er at det også høres et svakt orgelpunkt på tonen d i orgelet, og vi skal se at denne tonen får en ganske spesiell betydning ved overgangen til tema B (takt 33).

El.gitaren som høres svakt i bakgrunnen har også en viktig funksjon. Den varierer musikken litt ved å sette til en motstemme på enkelte steder. Se f.eks. takt 17, hvor vi har dette lille motivet.

Dette motivet har jeg kalt d. Motivet ligger litt dunkelt i bakgrunnen her. Det høres ut som om Oldfield har puttet på litt ekko, og at han ved hjelp av dette får fram det lille motivet.

Dette lille motivet viser seg å være et slags gjennomgangsmotiv som dukker opp ved forskjellige steder på plata i forskjellige variasjoner. Det har sin kilde i temaet som kommer i takt 175, og er en av "Ommadawn"s grunnideer. På den skjematiske oversikten er det lille d-motivet referert til som en loddrett søyle.

Ved fjerde gjentakelse av tema A skjer en viss spenningsmessig utvikling. Hør f.eks. på bassen. Helt fra begynnelsen er det brukt en klassisk akustisk bass (mass med tverrbånd), for å gi en mykere klang, som står bedre til resten av musikken. I takt 25 kommen en el.bass inn med tonen g, for å intensivere lydbildet. Senere i fjerde repitisjon av tema A får vi en svak crescendo og intensivering av orgelpunktet på tonen d, som leder fram mot overgangen til tema B.

Det kan være vanskelig å beskrive musikken, så lydbildet får tale for seg.

Overgangen består av flere oppadgående skalaer som "blandes" sammen på en raffinert måte. Harpen spiller først en g-moll skala (takt 34). Orgelet (eller synthesiser) kommer inn med en kromatisk oppadgående med triolbevegelse (takt 35). Harpen kommer inn enda en g-mollskala med triolbevegelse.

Vi legger merke til at takt 36 faktisk har tre taktslag. Det gir et virkningsfullt brudd på den ellers monotone bassrytmen, og er med på å gjøre musikken mer "levende". Men mest av alt gjør denne trefjerdedelstakten at den kromatiske skalaen i orgelet nesten perfekt ender på tonen a, som åpner tema B.

Vi må også få med orgelpunktet på tonen d, som er med på å gi musikken dens spesielle stemning og klang farge.

Man kan lure på hvordan Oldfield har fått til dette orgelpunktet. Det høres ut som om en dyp kvinnestemme synger "aaaa...". men så lenge er det umulig å holde en tone (hele 18 takter), så det må være bruk av båndoptaker eller andre elektroniske hjelpemidler.

Created: 18 August, 2004 - Last changed: 18 August, 2004 - Comments (0)